Thomas Aquinas (1225-1274)
Thomas Aquinas og den senere skolastikken hevdet at tro og væren representerte to selvstendige halvdeler av samme helhet. Ved hjelp av spørsmål, analyser og svar skulle den skolastiske teolog angripe spørsmål som Gud, skapelse, frelse og sakramenter. Den skolastiske tenkemåten gikk ut på å underordne tema i forhold til metode og teknisk presisjon, uten plass til subjektivitet.
Aristoteles forsynte en logisk metode for å gi teologien det vitenskapelige preg for Thomas Aquinas og hans samtidige skolastikere. Dominikanermunken Albertus Magnus betegnet skolastikken som fornuftens "gjenerobring av de rettigheter den selv hadde gitt slipp på". Dette provoserte mange tradisjonelle teologer. At Aristoteles hevdet fornuften atskilt fra troen gjorde det enda verre. De anklaget skolastikerne for å ha ofret religionen for filosofien og å ha byttet Kristus med Aristoteles.
Thomas hadde meget klare begreper om forskjellene mellom teologi og filosofi. Tiden han levde i kan betegnes som en tilstand av "kristen kultursyntese" og perioden gjorde det unødvendig å fremtre som enten filosof eller teolog. Som lærer ved det teologiske fakultet i Paris var han teolog, men han drev samtidig med et systematisk filosofisk arbeide. Blant annet med å skape en syntese mellom Aristoteles prinsipper og kristendommen. Hans motivasjon var å komme frem til den sannhet som han oppfattet som overenstemmende mellom virkeligheten og det erkjennende sinn. Han så teologien og filosofien som to atskilte vitenskaper med hver sine prinsipper. Teologiens prinsipper var åpenbart av Gud gjennom trosartiklene; teologien forutsatte slik troen. Filosofien kunne ikke støtte seg til troen. Thomas mente den måtte holde seg innenfor fornuftens grenser. Den begrensede gudserkjennelse som var tilgjengelig gjennom fornuften var filosofiens ytterste resultat. Teologi og filosofi knytter seg sammen hos Aquinas, men han holdt metodene atskilt og hadde aldri som mål å skape et rent filosofisk system.
I følge Aquinas kan tanken alltid skille mellom to aspekter av det som finnes; form og stoff. I virkeligheten er de to aldri skilt, kun med tanken kan de skilles. Tanken kan også skille mellom mellom hva tingen er (essens) og at tingen faktisk er (væren). Tanken kan videre avdekke at de ting som eksisterer kan settes i sammenheng med hverandre. Utifra disse tilsynelatende enkle resonnementene kunne Aquinas utsondere metafysiske problemstillinger. For eksempel om en art eksister på samme måte som et individ gjør, altså som et fenomen uavhegig av vår bevissthet. Universelle prinsipper, som for eksempel form, stoff og væren, hjelper oss å forstå både hvordan tingene fungerer sammen og hver for seg. Den helhetlige verden fremstår for Thomas som en hierarkisk orden av lavere og høyere trinn. Nederst er det uformede stoff, som står for ren mulighet. Og øverst står noe like uerkjennelig. "En instans som har virkeligjort alle tenkelige muligheter og derfor er ren akt". For Thomas er dette Gud som gir alle ting sin væren og gjennomstrømmer alt, gjennom en "værensakt". Verden er summen av alle sammensatte ting, men Gud er en og udelt, ren væren. Thomas overtok en rekke av Aristoteles begreper, men radikaliserer dem. Væren er det viktigste begrepet for Thomas. Han bryter filosofiens rammer ved å hevde at væren ikke er et resultat av tingene, men selve forutsetningen for deres eksistens som "vesen". For Aquinas var eksistensen det grunnleggende fenomen og noe han mente umulig å definere. Mennesket kunne si mye om tingenes egenskaper, men at de er forblir et mysterium.